Stundom tenkjer eg på vinteren heime i Noreg. Det har seg nemleg slik at her, på den andre sida av bekken, så er det totalmangel på snjo (snø). Trass i fleire månader med relativt kjekke temperaturar og turre gangstiar, så fann naturen (kven er han?) det for godt å late snjokrystallane komme siglande ned mot dei Liverpudliske gatene i dag tidleg. Forfjamsa som eg var då eg kikka ut, måtte eg kontrollukke augo minst eit par gonger før eg fann meg i at dette ikkje berre var tull og vas. Fyrste snjoen i Liverpool kom soleis den 28. Februar – etter norske standardar ganske uvanleg ‘timing’. Dette ‘mirakelet’ om du vil, fekk meg til å tenkje på det eg skreiv her førre dagen om årstider og dette landet – og no har eg utvikla ein liten teori om korleis ting heng saman:
Her i England har dei, som alle andre stader, fire årstider (jfr. Vivaldi m.fl.). I nokre land er den eine årstida lengre enn den andre, som til dømes i Noreg der vinteren varar eit halvt år og sommaren er overstått på ei utvida langhelg. Haust og vinter tek seg av resten. Her i borte har dei óg fire årstider – og på samme måte virkar det rimeleg å anta at også her er lengda på årstidene noko ulike. Det er likevel éin umiskjenneleg ulikskap frå dei Norske årstidene eg har merka meg; istadenfor vår, vinter, sommar og haust som me alle kjenner frå heimlandet (unnateke bergensarane som berre har våren og hausten, naturlegvis) har dei det eg vil kalle ‘alternative årstider’. Dei har sommar – det er den eine store likskapen eg kan finne. Denne byrjar rundt påsketider, og varar til godt uti september. Så kjem dei alternative sesongane; ‘hausten’ er meir ein slags ’saust’, der sommaren sakte men sikkert sklir ut i eit grått og livlaust landskap rundt november. Då har jolepynten allereie invadert store delar av byens mange gater og vindauge, og ein får ein illusjon av at det er vinter. Det er det ikkje.
(!) Det kan tenkjast, etter dagens vesle morgonmirakel, at vinteren byrjar og sluttar den tjueåttande februar i England, men det får vera opp til den enkelte si oppfatning å avgjere. – Eg har ellers ein sideteori om at det eigentleg skal vera den tjueniande februar, altså skotårsdagen, men at nokon (les: Vivaldi) har lese feil på kalenderen (det er jo ikkje skotår att før i 2008). Det samme kan det vera – tilbake til dei engelske årstidene:
Etter ’sausten’ kjem ‘vånteren’, som er heilt lik sausten men berre med mindre jolepynt. Vånteren byrjar rundt trettifyrste dag jol (truleg grunna ein liten skriveleif – 13 og 31), og varar fram til trettifyrste mars. Fyrste april er det (ikkje offisielt) nasjonaldag, som av politiske grunnar har fått si eiga årstid (feira med ein engelsk variant av Mardi Gras der alle i landet drikk rekordmykje pils og drit kvarandre ut, medan alle jenter over fjorten og under femti kler seg opp/ned i miniskjørt og BH med engelsk flagg, fer ut på byen på jakt etter tequila-shåttar til eitt pund femti eller eventuelt forhandlar seg fram til kvantumsrabatt. Dei over femti og under fjorten er ikkje ‘vernepliktige’, men deltar gjerne friviljug.). Eg har ikkje vore kar om å finne ut kva dei kallar denne årstida sjølve. Eventuelle forslag frå eventuelle lesarar vert tekne imot med stor takk.
Andre april byrjar altså sommaren så smått (andre meiner at starten på sommaren vert konstituert av at jolepynten er heilt vekke – derom stridast dei lærde), og så er kretslaupet igang igjen. Inntil vidare skal eg nyte vinteren her borte (idag) medan han endå er her. No skal det jo seiast at det snjoa ikkje stort lengre enn i ti minutt, og neppe meir enn at enkelte mentalt ustabile hoppa ut i vegen foran ein bil i rein forvirring (sjølv om det ikkje treng å ha noko med vinteren å gjera). Eg håpa i mitt stille sinn at skulen kanskje blei avlyst idag med snøfallet og det heile, men dengong ei. Kanskje neste vinter.
-yngve
No har eg nett svidd av nitten tusen blanke norske på ny personleg datamaskin, ein sokalla MacBook Pro (namnet skjemmer ingen?). Det skulle vel kunne indikere at eg no er profesjonell. Dette er ein sorgfull, men lukkeleg augneblink for meg – det for MYKJE pengar ut av kortet mitt; på den andre sida så spara eg eindel kroner på å kjøpe ho her i Engjaland heller enn heime i mellom fjell og dalar. Ikkje berre er det ei rykandes kjapp datamaskin eg får – ho er jamnt ut ei profesjonell (jfr. namnet) ei óg! Kanskje burde det heite informasjonsteknlologi-tilgangspunkt istadenfor datamaskin, no når dei aller fleste nyttar ‘datamaskina’ si for å setja seg fast i verdsveven? (Kvar er denne vevkjerringa som har laga verdsveven?) Eg kjenner at fornorsking av framandord er eit føretak som eg nok bør lata andre stelle med.
Då var jobben gjort. Hagen er full av lys singel, etter eit par-tre timar med innsats frå den gode kjerne. Simon er unnskyldt igjen – han kan få lov til å luke ugras på fredag.
I forrige post nemnde eg såvidt at det var eindel graving som skulle gjerast før grusen kunne leggjast på. Det er no gjort, med god hjelp frå vener og kjente, noverande og kommande medbuarar her i Rodney Street. Til alle dykk som tok i eit tak – tusen takk! Til alle som skulka (Simon er unnskyldt) – må de få ein stor illsint stein på tåa neste gong de går ut.
No har me fått to tonn med grus til hagen levert. Den kom i to digre eitt-tonssekkar, fint plassert nedom eigedommen, men kunne like gjerne ha vore heisa inn i sjølve hagen skal ein dømma etter krana på bilen som leverte han. Dette er jo heilt supert, for då må me bæra to tonn med kvit grus gjennom ei dør, opp ei trapp før me kan tenkja på å spre han utover. Dette landet, dette landet… Ikkje rart det tek fire år å fiksa ei rundkøyring når det er slik ting fungerar. Uansett så reknar eg no med å tilbringe idag og i morgon med ei bøtte stein i kvar arm. Grisefint. Det som gjenstår no er å finne ut kven eg skal sende kiropraktor-rekninga mi til.
Eg fann det for godt å opprette endå ein såkalla ‘blog’ her på verdsveven, der eg utelukkande skal skrive på nynorsk. Det har seg slik, diverre, at eg har for vane å skriva på bokmålet i mine skriftlege kommunikasjonar med austlendingar eller andre som ikkje er heilt tilrettelagde for stilfull målbruk. Eg vonar at andre kan freiste å skrive på nynorsk her – eller på eigen dialekt om ein heller vil det.